MITT PERSONLIGE VITNESBYRD

“.. På den dagen skal dere kjenne at Jeg er i Min Far, og dere  i Meg og Jeg i dere..”

Jeg har blitt spurt om å dele mitt personlige vitnesbyrd om hvordan jeg ble frelst og født på ny. Jeg tror at vi alltid skulle være parate til å vitne om hvordan Jesus Kristus kom inn i våre liv og hva Han har gjort for oss.  

Jeg ble født i Kristiansand, i juli 1940. Jeg ble fortalt at den morgen jeg ble født, ble det sluppet to bomber fra et Tysk bombefly rett over gaten der hvor min familie bodde, og to hus ble rasert og fire mennesker omkom. Vi måtte evakuere ut av Kristiansand og oppover i landet og kom til Vegårdshei, og endte tilslutt opp på et sted som heter Frivold, nær byen Grimstad, som var like ved fars barndomshjem.

  Jeg vokste opp i et Kristent hjem, for mor og far var kommet med i pinsebevegelsen kalt for, ”Den Frie Evangeliske Forsamling,” to-tre år etter krigen, og jeg fikk som ung gutt oppleve å se mange forunderlige ting. Jeg så folk som danset i Ånden, talte i tunger, profeterte, og skjulte ting som var i folks hjerter kom fram i tydningen, og dem tydningen gjaldt, bekjente at det var slik. Mange andre ting skjedde også.

  En bestemt hendelse jeg husker svært godt, var under et bønnemøte på en bondegård hvor vi ofte var samlet på lørdagskveldene. (Vi hadde ikke så mange offentlige møter den gang, men var for det meste samlet i hjemmene våre osv. Husene var alltid stappfulle til randen av mennesker.) På dette bestemte møtet var det en veldig atmosfære av Gud’s Ånd til stede, og mens vi lå på våre knær så kjente jeg bokstavelig Hans Ånd komme over meg som en brennende het vind. Hele huset var fylt av denne hellige atmosfære, og menn og kvinner, gutter og jenter brast i gråt og begynte å bekjenne sine synder og å gjøre det rett med Gud og hverandre. I flere dager kjente jeg at det brant inni mitt hjerte, og det var som om opplevelsen ikke ville forlate meg. Det var en forunderlig tid for en gutt i 7-8 års alderen.  

I 1951, da den Amerikanske vekkelsespredikanten, William Branham skulle besøke Norge, var vi fast bestemt på at å dra til Oslo for å være tilstede på disse møtene. Dessverre fikk bussen som vi skulle reise med, motorproblemer, og vi kunne ikke komme av sted. Den gang var ikke det å få tak i en ny buss noen selvfølge, de fleste var fattige arbeidsfolk og hadde dårlig råd. Vi var svært lei for det, da vi hadde sett slik fram til å komme på disse møtene. Det var noen ganske få som hadde anledning å reise, og vi fikk høre om veldige ting da de kom hjem igjen. Noen hadde også reist over til Sverige for å høre og se mer av denne underlige tjenesten som Gud hadde begynt å introdusere for denne generasjon.

  Vel, jeg hadde i mellomtiden fått en utgave av boken: ”En Profet I Vår Tid,” noen ga den til meg som en gave, for jeg hadde ikke en krone som var prisen på den. William Branham hadde sagt:  ”Hvis det er noen som ikke har råd til den, så gi den til dem likevel.”   Gud visste at jeg skulle få en slik gave. Jeg leste den om og om og om igjen, og noe brant seg fast i mitt hjerte som fortsatt brenner i meg den dag i dag.  

Tiden gikk og vi vokste opp. Omkring på midten av 50 årene var jeg vitne til at mange falt fra troen, også mine foreldre, den vekkelsesild som hadde brent blant Pinsevennene var i ferd med å slukne, og folk ble lunkne og kalde. Jeg falt også bort fra den rette vei.(Jeg visste ikke den gang at jeg manglet en ny fødsel.) Etter skolen dro jeg til sjøs og ble sjømann i ca 9 år. Jeg stupte ned i syndens grøft og djevelen låste meg fullstendig fast i et utsvevende liv, og jeg levde i dette fengselet helt til jeg ble en voksen mann. Jeg følte meg så forlatt, så tom og uverdig. Mitt engang lille ømme barnehjerte var nå fylt med synd og ugudelighet. Men selv da jeg var så fanget, så kalte Gud på meg, jeg tror ikke det gikk en eneste dag uten at jeg hørte en indre Stemme kalle.  

I en alder av 22 år traff jeg min hustru Bjørg, som er fra Vikersund. Hun arbeidet da på et sykehus nær Arendal hvor jeg var innlagt. Vi ble etter hvert mer kjent med hverandre og ble kjærester, og så forlovet vi oss, og et drøyt år senere giftet vi oss, og senere ble vi velsignet med en sønn. På den tiden var min mor plaget av hjerteproblemer som forverret seg, og hun ble lagt inn på Rikshospitalet for undersøkelser. I de dager var en hjerteoperasjon et svært risikabelt inngrep, derfor valgte mor å reise hjem igjen. Det ble konstatert at hun hadde en klaffefeil på begge sider av sitt hjerte – noe som langsomt ville forverre seg om ikke noe ble gjort.

  I 1971 kom mor og far i kontakt med ”Endetidens Budskap.” De hadde fått tak i noen taler fra Broder Per Johansen i Skien som på den tiden hadde begynt å oversette Broder Branhams taler til Norsk. De fikk se at William Branham var noe mer enn en omreisende evangelist med helbredelses kampanjer. Ved Gud’s nåde så de at Broder Branham var sendt til vår tid som en profet for å gjenopprette (vende) barnas tro (hjerter) tilbake til fedrene ifølge Malakias 4:5-6, og mange andre Skriftsteder i Bibelen.  

De omvendte seg på nytt og ga sine hjerter til Jesus Kristus og begynte straks å vitne for oss barna om det vidunderlige som hadde hendt dem. Både mor og far døpte seg på nytt i den Herre Jesu Kristi Navn iflg. Ap. Gj. 2:37, fra før var de bare døpt i titlene til ”Fader, Sønn, og den Hellige Ånd. Mor hadde bedt om to sett av talene om de 7 Segl – og hun skrev mitt navn på det ene settet pluss en del andre hefter, og la dem i en skuff. Hun tenkte at jeg sikkert ville lese dem en dag og komme til troen på dette mektige Budskapet fra Gud.

Vel, noen år gikk, og i 1973 hadde vi flyttet fra Vikersund til Kristiansand på grunn av jobben min pluss en del andre ting. Tre til fire år senere ble mors hjertetilstand forverret. Hun hadde vært innlagt på sykehuset flere ganger i løp av disse årene etter Rikshospitalet, men denne gang var situasjonen svært alvorlig. Hun ble lagt inn en ettermiddag, og tidelig neste morgen i grålysningen ringte far på døren vår, og sa, ”William, hvis du vil se mor levende, må du komme med en gang!  

Jeg hev på meg klærne, satte meg i bilen og ilte til sykehuset. Jeg hadde alltid stått nær til mor og her satt jeg (en bortkommen sønn) i bilen og ropte til Gud om at Han måtte spare hennes liv. De neste par dager svevde mor mellom liv og død, og vi byttet på om å sitte hos henne. På kvelden den andre dagen sa jeg til resten av familien, ”Jeg vil sitte hos henne i natt, dra dere hjem og hvil.” Omtrent klokken halv tolv mens jeg satt ved sengekanten hennes, så sa jeg til henne disse ord: ”Mamma, snart du hjemme hos Jesus.” Og ganske svakt så svarte hun meg, ”Ja, tenk.” Mens jeg satt der, la jeg merke til at mor flere ganger snudde seg litt til siden og så hen imot vinduet. Plutselig kom det en sterk følelse over meg av at det var noen andre i rommet enn bare mor og meg, Uten en skygge av tvil er jeg overbevist at et overnaturlig vesen hadde kommet inn i rommet og var nærværende. Jeg kjente meg helt ”gjennomsiktig”. Det var en sterk opplevelse for meg. Hvordan forklare en slik hendelse? Bare et halvt minutt senere var mor flyttet over på den andre siden.  

Dagene etter dette var fylt med sorg og savn over å ha mistet en kjær mor. Minnene fra det jeg opplevde den gang kommer så nær, og tårene presser seg fram som jeg sitter her og skriver. Hun hadde betydd så mye for meg, vært en slik god støtte for meg på mange vis, og nå var hun borte. På begravelsen var det mange til stede, men det som jeg husker best av alle ting, var da Broder Asbjørn kom bort til meg og sa, ”Har du tatt imot Jesus, William?” Jeg svarte, ”Nei, men kanskje snart.” Han sa, ”Ikke vent for lenge, for Han kommer snart.”  

Samme sommer var jeg med far på lokale møter, og alt var så underlig. Jeg som før holdt på med helt ”andre ting” fant meg selv sittende på evangeliske møter. Da tiden for sommerstevnet kom, ble jeg med til Kviteseid hvor menigheten i Skien hadde møter. Jeg skal innrømme at jeg fikk ikke så veldig mye i de første møtene. Djevelen ville selvfølgelig ikke slippe taket på meg. Han rev og slet i meg og kampen raste inni meg, så jeg reiste hjem etter et par dager. Jeg tenkte egentlig å ”stikke av” fra det hele, og min hustru og jeg dro til Sandefjord hvor hun og hennes familie eier et landsted kalt for ”Solløkka.”  

Da vi skulle til å svinge ned mot Sandefjord, fra Riksvei 40, som i dag er E18, så fikk jeg øye på en campingvogn som sto parkert utenfor et hus; og det var et stort skilt på den hvor det sto: ”JESUS KOMMER SNART!” Mine øyne bare stirret på skiltet, og noe inni meg eksploderte! (Selvfølgelig hadde Gud fått plassert den campingvogna der slik at jeg skulle se den.) Og rett der på E18, tok jeg bestemmelsen og ga mitt hjerte til Jesus, dro tilbake til stevnet, og nå kjente jeg at Jesus talte dirrekte til meg gjennom forkynnelsen.

  Jeg kan fremdeles se stedet for meg hvor jeg sto i et av møtene, og rett der kom Den Hellige Ånd ned fylte mitt hjerte med en fred som ikke jeg trodde fantes, og jeg kjente at ALT inni meg var blitt NYTT! Jeg visste da at jeg var ”født på ny.” Jeg kjente en bokstavelig Ild brenne i mitt hjerte, begjæret for verden forsvant fullstendig fra meg. Folk så annerledes ut for meg, ja alt var annerledes, det var en helt ny opplevelse! På stevnets nest siste dag spurte jeg om å bli døpt i vann i den Herre Jesu Kristi Navn, ifølge Ap. Gj. 2:37, for jeg ønsket av hele mitt hjerte å gjøre etter Hans Ord. Alt jeg egentlig gjorde, var å svare på Gud’s kall. Jesus sa, ”Ingen kan komme til Meg uten at Faderen (Ånden) drager ham først, og alle dem Faderen har gitt Meg skal komme til Meg.”  

Da stevnet var slutt reiste jeg hjem og allerede etter en dag eller to så sa min Bjørg til meg: ”Du er så forandret, William, hva har skjedd med deg?” Vel, jeg gjorde ikke noe annet enn å være den ”nye meg,” for det var ikke et påhengt religiøst ytre skinn, hun ville ha gjennomskuet det, men hun så en helt ”NY” William. Jeg begynte å vitne for henne om hvor vidunderlig det var å få møte Jesus personlig, hun observerte meg, og erfarte at det som hadde skjedd med meg var virkelig. Et snaut år senere opplevde hun sin egen omvendelse. Herren Jesus har vært så vidunderlig god mot oss i alle disse årene som har gått. Det ville ta ei tykk bok å skrive ned alt Han har gjort for oss personlig.  

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom tilbake på arbeidsplassen etter sommerstevnet, var å fortelle alle arbeidskameratene at jeg var blitt en ”personlig” Kristen. Jeg heiste flagget til topps med en gang, for det å være frimodig har stor lønn sier Bibelen. Nå begynte en tid hvor jeg lærte Gud å kjenne på en helt annen måte enn jeg kunne forestille meg. For å kjenne Gud, så må man kjenne Hans natur og Hans veier, og jeg hadde så mye å lære, og jeg lærer fortsatt den dag i dag. Dette var en meget rik og forunderlig tid. Her er noe som jeg bestemt ønsker å fortelle, fordi det har å gjøre med Det som formet meg til det jeg er i dag:  

Selvfølgelig hadde jeg begynt å lese heftene som mor hadde gjemt til meg i skuffen sin. Far kom med dem til meg en tid etter begravelsen, og jeg leste dem om og om igjen. Jeg hadde kjøpt min første Bibel, og Gud stadfestet for meg gjennom Sitt Ord, at ordene i disse talene ikke var noe menneskeverk. De var SÅ SIER HERREN.

  En broder spurte meg om jeg ville ha noen kartonger fulle av magnetiske spoler med taler av William Branham, jeg formlig kastet meg over dem. Jeg hadde fått tak i en lydbånd-spiller, og jeg satt oppe til sene kvelder, og mange ganger langt på natt og lyttet til talene. Det å lytte til røsten som var på lydbåndene, var for meg ikke bare en jordisk røst som kom fra et menneske, men jeg hørte en annen Røst tale til meg, og dype rike Bibelske sannheter strømmet ned i mitt hjerte, så som avdekkingen av Guddommen, profet-tjenesten, og mange andre hemmeligheter. Jeg vitnet alle steder jeg fikk slippe til, men jeg ble ikke alltid like godt mottatt. Enkelte hadde begynt å kalle meg for en ”Lydbånd-makk,” som på en måte fikk meg til å føle godt, ja svært godt! Jeg var stolt over tittelen de ga meg. Amen. Jeg glemmer aldri første gang jeg skulle stå fram på en oppfordring om å vitne, jeg skalv som et ospeløv, og mine knær var som gelé.  

Etter noen få år kjente jeg et kall fra Gud til å forkynne Hans Ord – og til å begynne med trakk jeg meg bort fra kallet. Jeg kjente meg så uverdig og uskikket til å ta en slik tjeneste, men kallet ble sterkere og sterkere. Jeg søkte Hans åsyn natt og dag og fikk en personlig stadfestelse på at kallet var fra Gud. Etter hvert begynte jeg å reise en del omkring i vest Europa, England, Skottland, USA, og Canada, og jeg har fått mange gode venner og forbindelser for livstid. Jeg har vært pastor i Troens Tabernakel her i Vadheim for ca 14 år.

  Som jeg sa: hvis jeg skulle skrive ned alt Herren Jesus har gjort for meg, så ville det bli ei bok av det, men dette er bare et bitte lite vitnesbyrd om hva min Frelser Jesus Kristus har vært og er for meg. Jeg tror Han kommer meget snart!  

“..Ved Jesus Kristus har Han forutbestemt oss til barnekår hos Seg Selv  etter Sin viljes gode velbehag – Til pris for Sin nådes herlighet. Ved den tok Han oss til nåde i Den Elskede..”  (Efeserbrevet. 1:5-6.)

  Til deg som leser dette vitnesbyrdet, og kjenner at Gud kaller på deg, så vil jeg nøde deg til å si et klart ”JA” til Hans kall. Overgi hele ditt hjerte, inviter Ham inn i ditt hjerte, gå hele veien med Ham, la Ham få førsteplassen i hele ditt liv. Slipp Han inn, så vil Han gjøre deg til en ny skapning i Kristus Jesus. Det er som en liten sang sier: ”Å lyde og tro, det gir hvile og ro; Om Hans kraft du vil kjenne, å så lyd da og tro.” Og Bibelen sier, ”Lydighet er bedre enn offer.” For dersom du gjør etter Hans Ord (Bibelen) slik det står skrevet, så vil Gud ifølge Sitt Eget Ord gi deg en ny fødsel og den Hellige Ånds kraft.